Grunnforskning på grunnstokker

For en nysgjerrighetsdrevet kirkeforskning

Jørgen H. Jensenius, Fortidsminneforeningen, Årbok 2004, vol. 158: 137-140.

Kirkeforskningen har som mål å forstå kirkenes historie og form teoretisk så vel som praktisk. For å besvare vår tids spørsmål trenger vi stadige nysgjerrighetsprosjekter, men hvem har ansvaret for å initiere og drive dem frem?

I tillegg til klostre og stenkirker er det kjent minst åtte hundre trekirker i Europa fra middelalderen, bygninger som er påvist ved arkeologiske utgravninger og nevnt i samtidige beskrivelser (Ahrens 2001). Kirker og kapeller reist i Norge på 1000-tallet var etter det vi antar bygget i tre, det er funnet spor etter vel 30 bygninger med jordgravde stolper (Jensenius 1981). Fra slutten av 1000-tallet ble det også reist kirker av sten, særlig på Østlandet og i Trøndelag, langs kysten opp til Trondenes og rundt Stavanger og Bergen. Det er bevart flere enn 150 stenkirker i Norge, av i alt kanskje tre hundre, men det ble reist flere kirker av tre enn av sten i Norge i perioden 1100-1350. Av kanskje mer enn tusen opprinnelige er det i dag bevart 28 stavkirker, men ingen i byer. Dette er et stort materiale, som enda har i seg mange uløste spørsmål.

Riksantikvarens universitets- og høgskolesatsing, der kulturminneforvaltning blir eget fagområde, er meget fortjenestefullt. Forhåpentligvis vil dette engasjementet i neste omgang kunne bli ført videre til forskning, som danner kunnskapsbasen for undervisningen. Det er Miljøverndepartementet ved Riksantikvaren som har forvaltningsansvaret for kirkene, men det er tilsynelatende ingen instans som tar ansvaret for langsiktig kompetanse- og fagutvikling i bygningsarkeologisk kirkeforskning. Verken arkitektutdannelsene eller noe universitetsinstitutt har tilbud om profesjonskurs i bygningsarkeologi for middelalderens kirker. Det er 24 år siden en bygningsarkeologisk undersøkelse ble utført samtidig med reparasjonen av gulvene i Ringebu stavkirke. Slike undersøkelser er læresteder for den teoretisk-praktisk utdannelse i faget og rekruttering av forskere i neste generasjon. Her formidles den håndverksmessige siden av dokumentasjon, man drøfter tolkninger, setter navn på grunnleggende begreper, synliggjør det som skal regnes som sikker kunnskap ved tenkning, fordypelse og samtale, og utvikler og setter standard for nye arbeidsmetoder.

Med forskningsfronten menes det punktet i forståelsen der det for tiden ikke er mer informasjon eller kunnskap og man ser om spørsmål er besvart eller ikke. Mange forskere har gjennom 160 år bidratt med sine svar. Noen av svarene er akseptert, mens andre gjentas på grunn av manglende kritisk empirisme. En av historiografens oppgaver er å finne de eldre forskningsarbeidene som kanskje ikke lenger leses, men som har hatt en formende påvirkning. Man har stadig kommet tilbake til de samme spørsmålene om trekirkene i middelalderen: Hvor kommer kirkene fra, hvor gamle er de, hvordan kan de typologiseres, hvilken plass har de i europeisk arkitekturhistorie? Man kjente lenge lite til tidlige europeiske trekirker og trekirkene i Norge ble derfor sammenlignet med utenlandske stenkirker. Først etter at det ble avdekket spor etter stolpekirker under Urnes stavkirke i 1956, ble sammenligning med spor etter tilsvarende bygninger i resten av Europa mulig. Forutsetningene for de fleste komparative undersøkelsene mellom stolpe-, sten- og stavkirker fra før ca. 1960 er derfor i hovedsak foreldet.

Synet på stavkirkene må nødvendigvis være et annet i dag enn for 50-100 år siden. En kirke ble bestilt, planlagt, designet og bygget og gitt privilegier av offentlige myndigheter. Det var politiske avgjørelser forbundet med kirkebygging, et apparat med plikter og rettigheter og en fastlagt rettslig og økonomisk orden. Kirkenes “mening” er blant annet gitt av den sosialt bestemte bruken. Stavkirkenes form er i hovedsak bestemt av økonomi i videste betydning, og etterligning av forbilder. Kirker blir i dag tolket sammen med tuften, kirkegården, kulturlandskapet, sognet, bispedømmet og regionen, som en del av den felles europeiske kulturarven

Dokumentasjon

Arkeologer undersøker kirkegårder og tufter, spor etter begravelser, rester av bygninger, materialer og konstruksjoner. Arkitekturhistorikere sammenligner bygningsformer i inn- og utland og kunsthistorikere drøfter kirkers ikonografi. Bygningsarkeologen undersøker ved å identifisere, tolke og dokumentere relative og absolutte plasseringer av bygningens elementer. Grunnen under og rundt en bygning, fundamenteringen og bygningen selv blir oppmålt og bygningens tilstand blir utredet. Ved å tolke spor som kan fortelle om organisering av arbeidet, tillagning av materialer, systematisering av elementer, montering, forandringer og eventuelt hel eller delvis nedrivning, blir bygningens historie beskrevet. Stavkirkene og spor etter jernalderens hus har i seg et stort ubearbeidet kildetilfang, en kunnskap om økonomi, sosial og politisk liv i middelalderen. Bygningene er sine egne primærkilder for viten om planlegging, design, konstruksjoner, form, skurd og inventar i kirkene og de blir dokumentert ved oppmåling, beskrivelse og fotografi. Tolkningene av dokumentasjonen gir svar på spørsmål forskerne mener er viktige. Slik dokumentasjon av kirkene ble tidlig ivaretatt av Fortidsminneforeningen. Fra 1850-årene reiste arkitekter rundt og målte kirkene, mens beskrivelse, typologisering, tolkning og synteser gjerne ble overlatt de mer teoretisk skolerte antikvarer. Arbeidet ble fortsatt på 1900-tallet av Riksantikvaren som iverksatte arkeologiske undersøkelser i, under og rundt kirkene. I de siste tiårene har det blir utført svært få undersøkelser i kirker. Dokumentasjon fra en rekke undersøkelser av kirketufter, klostre, og sten- og trekirker finnes som ubearbeidet arkivmateriale i de antikvariske arkivene. Bare få klostre og stenkirker er tilfredsstillende dokumentert ved oppmåling, mens to tredeler av stavkirkene er målt opp i 1: 20.

Forskningsbegrepet

Anvendt forskning kan beskrives som originalt arbeid som skal skaffe til veie ny kunnskap, der det kan være nok å dokumentere et avgrenset felt for å løse praktiske problemer. Utviklingsarbeid kan være systematisk virksomhet som bruker kunnskap fra forskning og praktisk erfaring. Slik aktivitet kan være interessestyrt, kortsiktig, utålmodig og skal ha liten risiko for å mislykkes. Grunnforskningen derimot skal motiveres og bedømmes ut fra rent faglige hensyn, man søker ny kunnskap om underliggende grunnlag for fakta . Spørsmålene som stilles er så åpne at det kan fremkomme uventede svar. Aktiviteten er langsiktig og selv om resultatene ikke nødvendigvis er forutsigbare eller entydige kan de være aktuelle og viktige. En av hensiktene er å undersøke og utvikle grunnleggende begreper, synliggjøre det som regnes som sikker kunnskap, sette standarder for metoder og definere fagets uttrykk. Ofte er grunnforskning en forutsetning for at kunnskap kan utvikles videre, men tolket dokumentasjon, utviklingsarbeid og anvendt oppdragsforskning kan også på sine måter inspirere og lede til betydningsfull grunnforskning.

Kunnskap som søkes om bygging og bygninger bør være av offentlig interesse, for en allmenn utdanning på lang sikt. Grunnforskning, nysgjerrighetsdreven forskning, skal ved beskrivende analyser gi en forståelse av samspillet mellom Kirken og resten av samfunnet. Undersøkelsene kan ha som mål å komme frem til kunnskap om bygningenes økonomi, planlegging, design, form, konstruksjon, bygging og bruk. Slik kunnskap er forutsetningen for høyere utdanning og rekruttering av forskere i neste generasjon. I anvendt forskning er det ofte ikke noe mål å frembringe allmennkunnskap, det blir ansett som nok at forskningen bidrar til å løse praktiske problemer. Bygningsarkeologisk forskning slik den vanligvis har vært drevet er gjerne styrt av nødvendige og praktiske hensyn. Det ser man også av de siste års doktorgrader innen kirkeforskning. Her er det kataloger om skulptert dekor i norske stavkirker (Hohler 1999), døpefonter (Solhaug 2001), takverk (Storsletten 2002) og stolpekirker (Jensenius 2001). I tillegg en undersøkelse om produksjon og bruk av tjære for trekirkene (Egenberg 2003). Felles for avhandlingene er at de har sprunget ut av et konkret behov for underlagsmateriale. De forutsetter inngående kjennskap til fagområdet ved yrkeserfaring. Derfor har forfatterne brukt mye lenger tid enn normert for sine doktorgrader.

Den generelle dokumentasjonen av kirker som blir forvaltet av Antikvarisk Arkiv hos Riksantikvaren brukes ved vedlikehold, reparasjoner, ved montering av for eksempel brannsikringsanlegg, i saksbehandlingen og i publikasjoner, i tillegg til å være første skritt til hypoteser og forskningsspørsmål i forskningsoppgaver. En slik offentlig tilgjengelig kunnskapsbase må utvikles ved å tilføre nytt innsamlet feltmateriale. Materialet kan være sovende inntil det blir brukt som underlagsdata for en definert undersøkelse, men det er dødt om det går så lang tid mellom innsamling og bearbeiding at tolkningene ikke lenger er aktuelle for dagens spørsmål og hypoteser.

Det kan virke som om det har foregått en gradvis prioritering av anvendt forskning og utviklingsarbeid på bekostning av grunnforskning i bygningsarkeologisk kirkeforskning i Norge, slik at det i dag knapt nok drives en empirisk grunnforskning. Resultatet kan raskt bli gjentagelser av problemstillinger og konklusjoner. Vi vet hva Dietrichson stilte spørsmål om og vi vet hans svar (Dietrichson 1892), men hva er våre forskningsspørsmål og hva skal være våre svar? Egne, internasjonalt sammenlignbare forskningsresultater er forutsetningen for å være mer enn eksotiske innslag på konferanser i utlandet. Forskningen omkring trekirkene i Norge skal nå møte det flerkulturelle, det ikke-kristne og den sekulariserte samfunnsoppfatningen i et forandret Europa. Skal stavkirkeforskning være del av et større, internasjonalt prosjekt, må målsetting og virkemidler gis en tilleggsverdi utover de nasjonale, kristosentriske problemstillingene. Hvordan oppleves norske kirker fra et islamsk ståsted, fra en Søramerikansk stentradisjon, fra erfaringene til en forsker i Midt-Østen, eller fra en forsker på hindutempler?

Avslutning

Forskningsmiljøet som var bygget opp hos Riksantikvaren i Oslo frem til 1994 finnes ikke mer. Hva slags organisasjonsmessig oppbygging og tilknytning vil en fremtidig empirisk kirkeforskning trenge? Hvordan kan kulturminneforvaltning som nå er blitt fagområde bli utvidet? På hvilke høyskoler eller universiteter kan forskningsbasert undervisning i restaurering, bygningsarkeologi, bygningshistorie, teknologihistorie og designhistorie finne sin plass? Hvor skal nye forskerkandidater rekrutteres fra, og hvor skal vi utvikle og formidle ny basiskunnskap?

Bibliografi

Ahrens, Claus: Die frühen Holzkirchen Europas. B. I-II, Stuttgart 2001
Dietrichson, Lorentz: De norske stavkirker. Kristiania 1892
Egenberg, Inger Marie: Tarring maintenance of Norwegian medieval stave churches. Characterisation of pine tar during kiln-production, experimental coating procedures and weathering. Doctoral dissertation. Göteborg Studies in Conservation 12, Göteborg 2003.
Hohler, Erla B.: Norwegian Stave Church Sculpture . Vol. I-II, Oslo 1999
Jensenius, Jørgen H.: Trekirkene før stavkirkene. En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca. år 1100 . Con-Text, avhandling 6. Arkitekthøgskolen i Oslo. Oslo 2001
Solhaug, Mona B.: Middelalderens døpefonter i Norge , vol. I-II, Acta humaniora; no. 89, (dr. philos.) Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo. Oslo 2001
Storsletten, Ola: Takene taler, Norske takstoler 1100-1350, klassifisering og opprinnelse. Con-Text, avhandling 10, Arkitekthøgskolen i Oslo. Oslo 2002