”Stavkirkeprekenen” som bygningshistorisk kilde

Jørgen H. Jensenius. Fortidsminneforeningen, Årbok 2001: 91-96.

Innledning

Kirkebygningen var i de første kristne hundreårene ansett som innviet når første messe var feiret i den. Etter hvert utviklet man ritualer som skulle vise høytideligheten og alvoret ved å innvie en bygning bare til trospraksis Innvielsen var en sosial, økonomisk og juridisk handling som skulle uttrykke Kirkens eiendoms- og disposisjonsrett over bygningen og tuften. Innvielsesritualet var en spesiell ritus som var beskrevet i pontifikalet, biskopsboken. Etter dette ritualet ble den første messen feiret og her ble det holdt en preken. Mens ritualet og messen hadde fast innhold som ble benyttet over lang tid, var prekenen beregnet på den spesielle festdagen, på stedet og på de aktuelle tilhørerne. I tillegg ble årsdagen for innvielsen feiret, også da med en aktuell preken som kunne ta opp kirkebygningen som tema. Prekenen i den såkalte gammelnorske homilieboken er beregnet for årsfesten til minne om innvielsesdagen til en kirke (Salvesen 1971: 100-104). Prekenen er bevart i ett norsk og tre islandske håndskrifter, det eldste skrevet rundt 1150 (Knudsen 1967: 61). I prekenen vises til Salomos tempel, sakramentene og dydene og bygningsdeler utlegges allegorisk. Prekenens innhold refererer til en trekirke og den er blitt drøftet av ulike forskere (Bekker-Nielsen 1969: 127-134). Språkforskere har stilt spørsmål om prekenen var oversatt fra latin, eller om den var norrøn i utgangspunktet. Dessuten om den eldste norrøne utformingen var norsk eller islandsk, og endelig hvilken av de overleverte tekstene som mest ligner på den opprinnelige norrøne utformingen (Magerøy 1985: 97). Bygningshistorikere har spurt om prekenen kan være en samtidig kilde til kunnskap om våre stavkirker, om man her fikk et samtidig innblikk i Kirkens syn på arkitektur. Teologer har spurt om man av prekenen finner ut mer om den bakenforliggende teologiske oppfatning av kirkebygninger. I denne artikkelen viser jeg til tolkninger av bygningselementene som er omtalt i prekenen og fremlegger et forslag til forståelse av prekenen som bygningshistorisk kilde.

Beskrivelser og tolkninger av kirkebygninger

Av bevarte skriftlige kilder fra middelalderen som omhandler kirkebygninger, kan det skilles mellom tre hovedtyper. For det første de normative eller programmerte tekstene, som forteller om hvordan bygningene skulle være, og hvordan man skal oppnå resultatet ved en planleggings- og designprosess. Ett eksempel på denne typen tekst er bøkene til den romerske ingeniøren Vitruvius som levde i det første hundreåret før Kristus (Vitruvius 1960; Krinsky 1967). Hans kompilasjon av eldre kunnskap om blant annet bygging av templer ble kopiert også i middelalderen, selv om beskrivelsene da knapt hadde praktisk nytte. Et annet eksempel er beskrivelser og illustrasjoner i notatboken til den bygningsinteresserte Villard de Honnecourt som levde mellom ca. 1175 og

På sine reiser noterte han ned måter å utføre arbeid på i stenkirker, blant annet i Frankrike. Han la vekt på hvordan forhold og konstruksjoner kunne være (Hahnloser 1972). Et tredje eksempel på normative tekster er beskrivelser for utførelse av liturgien ved innvielser av kirker. Disse tekstene forteller indirekte om bygningens organisering og størrelse. Slike liturgiske tekster er ikke bevart i Norge fra den tidlige kristne tiden. En irsk beskrivelse som muligens kan dateres til omkring år 900, gir derimot indirekte opplysninger om trekirker, deres konstruksjon og form (Jensenius 1997). Kanskje har det vært brukt innvielsesritualer i Norge som lignet på dette. Dessverre for bygningshistorikeren forteller rettledningene for liturgiens utførelse bare om bruksform for trospraksis. For øvrig var det ikke gitt regler for form, størrelse eller materiale for bygningene.

Den andre type skriftlig kilde er de deskriptive eller beskrivende tekstene som har til hensikt å fortelle hvordan ting kan ha sett ut. Slike tekster med tolkninger er vel som oftest skrevet etter at kirkene er bygget. I sin notatbok beskriver Villard de Honnecourt også kunst- og arkitekturdetaljer han ønsket å huske (Hahnloser 1972: 104). De fleste overleverte beskrivelser av kirker er mer eller mindre systematiske gjennomganger av bygningene, hvor forfatteren beskriver form og størrelse, materialer og inventar og hvilket inntrykk bygningen har gjort på forfatteren. Et eksempel på dette er benediktinermunken Bedas (673-735) beskrivelse av kong Edwins kirke i York fra 627, der han forteller hvordan den lille trekirken ble erstattet av en større kirke i sten (Bede 1998: ii, 4).

Den tredje type skriftlig kilde er de attributive tekstene som forteller om hvordan ting kan forklares. Siden det er så lite bevart av byggehåndbøker, har historieforskningen trukket frem et stort materiale av symbolske forklaringer av kirkebygninger, og valgt å legge vekt på deres fortolkninger, gjerne med støtte i Bibelen eller teologiske forklaringer (Panofsky 1976; von Simson 1974: 4ff; Sedlmayr 1950: 48). Tekstenes forfattere var filosofer og teologer og deres bakgrunn var teoretisk og litterær. Innfallsvinkelen og interessen deres synes å ha vært å beskrive bygningene som idéer, heller enn bygningene som konstruksjoner. Teologien bruker arkitekturen allegorisk, det vil si at det gis en omfattende billedfremstilling for omskrivning av de abstrakte begrepene som skal formidles. Tekstene leser ideer og tolkninger inn i arkitekturen, vanligvis uten å ta hensyn til bygningens konstruktive egenart (Markschies 1995: 40). Det er imidlertid ingen arkitekturteori i teologien og teologien kan ikke knyttes formmessig til arkitekturen.

I Det gamle Testamente (GT) fortelles at da Moses bygget tabernakelet i ødemarken, fikk han beskjed av Herren om hvordan det skulle se ut (GT,

Mosebok 25). På samme måte ga Herren David spesifikasjoner for og tegning av hvordan Salomo skulle bygge Templet (GT, 1. Krønikebok 28, 11-20). Siden disse konstruksjonene ble bygget etter guddommelig gitte planer fikk de skjulte åndelige betydninger og derfor beskrev Beda både Templet og Tabernaklet allegorisk (Bede (ed)1995: 1-46; 1994: 1-105). Han tilla ikke kirker tilsvarende betydninger siden de ikke var beskrevet i Bibelen, men planlagt, designet og reist av mennesker (Holder 1989: 120, 131). Dette vises i en innvielsespreken der Beda beskriver og forklarer Tabernaklet til Moses og Salomos tempel, men han gir ingen allegorisk fortolkning av kirken som skal innvies (Bede the Venerable 1991: 255-269).

Senere forfattere skilte ikke mellom bygningenes design på samme måte, men tilla i ulik grad kirkene og deres indre og ytre deler skjulte åndelige betydninger. I 1029 holdt Adémar de Chabannes en preken i Saint-Sauveur kirken i Limoges på festen for innvielsen. Hans tema var symbolismen i kristen arkitektur. Han snakket om innvielsens symbolikk, deretter om tolv hengende lamper som symboler på apostlene. For øvrig sa han ingenting om en mulig symbolikk i kirkebygningen (Evans 1948: 14). Heller ikke abbed Suger (1081-1151), som organiserte gjenoppbyggingen av Saint-Denis, nevner annet enn at de tolv søylene i skipet er å ligne med apostlene (Panofsky 1979: 105). Andre forfattere var mer opptatt av å legge skjulte, åndelige betydninger i de øvrige bygningselementene (Binding 1996: 369-405). Det gjelder for eksempel biskop Durandus av Mende (1220-1296), som i sin bok samlet tradisjonene med rik symbolfortolkning som gjennom hundreårene var tillagt kirkebygningene (Durandus 1906). Meningen med slike bibelforklaringer var å føye sammen en rekke skriftsteder til ett tema. Ved å bruke kirkebygningen som helhet for allegoriske forklaringer av enkeltelementene, ble tekstene også et sammenhengende hele for den aktuelle festen. Det er i denne tradisjonen man kan finne prekenen for feiring av årsdagen for innvielsen av en kirke i Gammel Norsk Homiliebok (Salvesen 1971:100).

Innvielsesprekener

Slike prekener på dagen for innvielsen, eller årsdagen for innvielsen, inneholdt gjerne en oppbyggelig billedtale med henvisning til bygningen. Billedtalen ble brukt som utgangspunkt for spekulasjon og forklaring. En slik teologisk-åndelig fortolkning av arkitekturelementer kan ha vært i pakt med tidens oppfatninger, det ble en egen sjanger innen prekenstoffet. Det er mulig slike prekener for dedikasjon ble skrevet av og sendt rundt som del av prekensamlinger. De kan ha blitt skrevet om for anledningen og kan derfor ha hatt beskrivelse av elementer kjent fra eksisterende kirker. Forfatterne kan på den måten ha overført litterære symboler fra en europeisk til en nordisk sammenheng, fra utenlandske til norske kirkebygninger, fra sten til tre (Hjelde 1990: 290-306).

Tolkninger av prekenens beskrivelse

Den bevarte prekenen for kirkedagen er i nyere tid gitt navnet ”Stavkirkepreken”. En slik tittel er misvisende fordi den definerer at de omtalte bygningsdelene må være fra trekirker bygget fra 1100-tallet slik de er kjent i Norge. Ut fra teksten kan det ikke tolkes entydig at det er en stavkirke det henvises til. Det var variasjoner i byggemåten og byggematerialer for kirker i middelalderen, kirker har vært av sten, torv og tre og i blandingsformer. Kirkene kunne ha åstak eller sperretak, de kunne ha hjørnestolpene gravet ned i bakken, satt på fundamensten eller ridende over svill. De kunne ha palisadevegg, sleppvegg eller tilevegg båret av svill. Hvis prekenen skulle formidle kunnskap om trosbilder ved å knytte dem til kjente bygningselementer, kan alle de nevnte byggemåtene og materialene ha vært mulige alternativer da prekenen var i bruk. En gjennomgang av prekenen med tolkning av en mulig bygningsform er gjort av Hördur Ágústsson (Ágústsson 1976:1-38). Han mener at kirkeskipet er så nøye beskrevet at han kan tegne en hypotetisk skisse av den, med basis i Haltdalen stavkirke. Der det tidligere hadde vært tvil om tolkning av type takstol mener han at det er snakk om åstak på en islandsk torvbygning. Han konkluderer derfor med at enten er versjonene av prekenen islandske, eller det har vært åstak på norske tidlige trekirker (Ágústsson 1976:32).

Ágústsson problematiserer ikke spørsmålet om hva forfatteren vil beskrive i prekenen (Ahrens 1982: 70-72). Troens viktigste elementer blir i teksten konkretisert ved at det leses symbolikk inn i bygningselementer, enkelte deler blir til og med gitt flere tolkninger. Koret forklares som et bilde på de salige i himmelen, men blir også sett på som et uttrykk for bønner og salmer. De fire hjørnestolpene er tolket som de fire evangeliene, men også som de fire hoveddydene. På denne måten løsrives symbolforklaringene fra det materielle, tolkningene ville kanskje vært de samme uansett hvordan kirken var konstruert. Prekenen henviser til elementer som fantes i trebygninger på denne tiden, de fleste betegnelsene er generelle. Det nevnes kor, tak, inngang, kirkebygning, kirkeskipet, alteret, syllstokkene, langveggene, frontveggen, tverrveggene etc. Det sies ikke om dette er en komplett beskrivelse av antall elementer, eller om det er utelatt elementer fordi de ikke ble tillagt symbolsk verdi. Heller ikke får vi vite om det er tatt med elementer fra flere kirketyper, fordi man trengte et større antall elementer for den symbolske memoreringen. Med så mange usikkerheter gir ikke teksten tilstrekkelig med opplysninger om hvordan bygningen var organisert og bygget og det er spørsmål om kirkebygningen som blir omtalt både er generell og fiktiv.

Et alternativt forslag til tolkning

Denne type prekener skulle bli lest opp ved feiringen av årsdagen for kirkens innvielse, så lenge kirken var i bruk. Det vil si at prekenen kan ha vært lest opp fra rundt år 1200 i kirker som da hadde vært i bruk i generasjoner, kanskje i 150-200 år. Ut fra de planene som er kjent fra arkeologiske utgravninger, var det vanlig på 1000-tallet med trekirker med jordgravde stolper. Sporene etter de eldre kirkene eller kapellene i Urnes, Ringebu og Lom viser muligens bygninger med to rader indre stolper, som kan ha båret beter og dverger til understøttelse for åser. Dette faller sammen med Ágústssons påstand om at prekenen omtaler kirker med åstak, og at slike kirker kan ha funnes både i Norge og i Island. Den rimeligste tolkningen av prekenteksten er derfor at elementene er generelt beskrevet for også å kunne passe til kirker med jordgravede stolper og åstak.

Konklusjon

Fra en bygningshistorisk synsvinkel ligger prekenens verdi i å vise samtidig bruk av betegnelser på bygningselementene i trekirker. Men betegnelsene ville ha vært vanskelige å tolke dersom det ikke hadde vært bevart stående stavkirker i dag. For øvrig er teksten i ”Stavkirkeprekenen” ikke særlig informativ som en bygningshistorisk kilde av fire grunner. For det første fordi bygningen det hentydes til ikke kan bestemmes topografisk. For det andre fordi bygningsdelene omtales så generelt og overfladisk at bygningen ikke kan bestemmes typologisk. For det tredje fordi det ikke er mulig å datere bygningselementene og byggemåten ut fra beskrivelsen. For det fjerde fordi det primære ved prekenen må ha vært å informere om Skriften, bygningselementene brukes bare som symbolske bærere av trosbildene. Jeg konkluderer derfor med at prekenen omtaler bygningselementer som var kjent i samtiden og at de er sammenstilt som en fiktiv kirkebygning til bruk for memorering. Forfatteren har brukt en modell som kunne tilpasses for å brukes ved kirkedagsfeiringer både i stavkirker, torvkirker og eldre stolpekirker i Norge og i Island.

Litteratur

Ágústsson, Hördur 1976: Kyrkjehus i ei norrøn homilie. By og Bygd, vol.XXV:1-38 Ahrens, Claus 1982: Frühe Holzkirchen im nördlichen Europa. Veröffentlichung des Helms-Museums nr.39, Hamburg-Altona
Bede the Venerable 1991: Homilies on the Gospels, Book Two, Cistercians Publications, Kalamazoo, Michigan.
Bede 1994: On the Tabernacle, Liverpool University Press, Liverpool.
Bede 1995: On the Temple, Liverpool University Press, Liverpool.
Bede 1998: Bede’s Ecclesiastical History of the English People. Colgrave, B. and R.A.B. Mynors (eds). Oxford University Press, Oxford
Bekker-Nielsen,H.1969: The old norse dedication homily. Festschrift für Konstantin Reichardt, Bern:127-134
Binding, Günther 1996: Der früh- und hochmittelalterliche Bauherr als Sapiens Architectus. Köln.
Dietrichson, Lorentz 1892: De norske stavkirker. A. Cammermeyers forlag, Kristiania.
Durandus, William 1906: The symbolism of churches and church ornaments, Gibbings & Company, London.
Evans, Joan 1948: Art in medieval France 987-1498, Oxford University Press, Oxford.
GT = Det gamle testamente: Bibelen, Det Norske Bibelselskap, Oslo 1994.
Hahnloser, H. R.1972: Villard de Honnecourt, Akademische Druck- u. Verlagsanatalt, Graz.
Hjelde, O. 1990: Norsk preken i det 12. århundre. Studier i gammel Norsk Homiliebok, Oslo
Holder, Arthur G. 1989: Allegory and history in Bede’s interpretation of sacred architecture. The American Benedictine Review, v.40: 115-131.
Jensenius, J.H. 1997: Innvielsesrituale for en trekirke. Hikuin, Århus, v.24:83-98.
Knudsen, T. 1961: ”Homiliebøker”, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 6, sp.657-666,
Knudsen, T. 1967: ”Stavkirkeprekenen” i Gammelnorsk Homiliebok. I Skrifttradisjon og litteraturmål, Universitetsforlaget, Oslo : 53-72.
Krinsky, C.H. 1967: Seventy-eight Vitruvius manuscripts. Journal of the Warburg and Courtauld Institute, v.XXX:36-70.
Magerøy, Hallvard 1985: ”In dedicatione ecclesiae sermo. Om overleveringa av ’Stavkyrkjepreika’, Bibliotheca Arnamagneana 38, Opuscula 8,: 96-122.
Markschies, Ch. 1995: Gibt es eine ”Theologie der gotischen Kathedrale”? Heidelberg.
NT = Det nye testamente: Bibelen, Det Norske Bibelselskap, Oslo 1994.
Panofsky, Erwin (1951) 1976: Gothic architecture and scholasticism. Meridian Books, New American Library, New York.
Panofsky, Erwin (1946) 1979: Abbot Suger on the abbey church of St.-Denis and its art treasures, Princeton University Press, Princeton, New Jersey.
Salvesen, A.1971: Gammelnorsk homiliebok, Universitetsforlaget, Oslo.
Sauer, Joseph 1902: Symbolik der Kirchengebäudes und seiner Auffassung des Mittelalters. Freiburg.
Sedlmayr, Hans 1950: Die Entstehung der Kathedrale, Zürich.
Simson, Otto von 1974: The gothic cathedral: Origins of gothic architecture and the Medieval concept of order, 3rd edn. Princeton University Press, Princeton.
Thorpe, Benjamin 1844: Homilies of Ælfric. The homilies of the anglo-saxon church, vol.1, London.
Turville-Petre, G.1949: The Old Norse Homily on the Dedication. Medieval Studies, v.11:206-218.
Unger, C.R.(udg.)1864: Gammel norsk Homiliebog (Codex Arn.Magn.619qv), Christiania.
Vitruvius 1960: The ten books on architecture, Morgan, M.H.(tr.), Dover, New York.
Wood, Ian 1986: The audience of architecture in post-Roman Gaul. In: Butler, L.A.S. and R.K.Morris (eds): The Anglo-Saxon Church. Papers on history, architecture and Archaeology in honour of Dr. H.M.Taylor. CBA, Research Report 60:74-79.