Preken fra en takstol

Jensenius, J. H.: Preken fra en takstol, Bokanmeldelse av Ola Storsletten: Takene taler. Norske takstoler 1100-1350, klassifisering og opprinnelse. Del I, 444 s., del II, 314 s. CON.TEXT, avhandling 10, Arkitekthøgskolen i Oslo 2002. Fortidsminneforeningen, Årbok 2004, vol. 158:189-192.

Det er spennende og viktig når sivilarkitekt, forsker i NIKU, dr.ing. Ola Storsletten har lagt frem en avhandling om opprinnelsen til takverkene i kirker fra middelalderen i Norge. En anmeldelse er en god anledning til å drøfte aktuelle metodeproblemer i bygningsforskningen.

Ola Storsletten har over lang tid utført et omfattende dokumentasjonsarbeid i kirkene for Riksantikvaren og NIKU. Mange informative tegninger og detaljerte beskrivelser er nå samlet og lagt frem som avhandling. Dette er et viktig underlagsmateriale for fremtidige undersøkelser av sperrebindene i kirkene fra middelalderen i Norge. Siden avhandlingen er på hele 758 sider velger anmelderen å benytte et vanlig vitenskapelig apparat for å se problemstillingens relevans, hvordan premisser er fremstilt, hvor entydige spørsmålene er, hvorvidt teori og metode er hensiktsmessige, og hvordan data blir brukt i analysene. Hvis hypotesene kan sies å være sannsynliggjort ved en gyldig konklusjon vil det bekrefte at problemstillingen var empirisk forskbar.

I kapitlet Innledning , under Teoribakgrunn (I: 23-26), blir kvantitativ metode for oppmåling, og kvalitativ metode brukt ved antagelser om typologi og takverkenes opprinnelse beskrevet. I Metode (I: 27-65) omtales verktøy, språk, undersøkelse, dokumentasjon, datering, analyse, skriftlige kilder, kart og rekonstruksjoner. Måten data blir samlet inn på er i seg selv en tolkning av materialet og forfatteren benytter fremgangsmåter utviklet i felten av ansatte hos Riksantikvaren og NIKU. Storsletten sier at målene på spennvidden mellom sperrene er tatt mellom veggenes yttersider, uten å forklare hvorfor disse er valgt fremfor andre mulige mål. Heller ikke blir det begrunnet hvorfor akkurat vinkelen ved takfoten blir oppgitt. Under Takvinkler sier han: “I drøftingen av de ulike typer takkonstruksjoner er takvinkelen på 50°-60° dessuten blitt satt i sammenheng med konstruksjonen av takstolens form, der sperrenes lengder med visse justeringer tilsvarer bredden på rommet”(I: 330). Altså at opprisset av takene danner omtrent likesidete trekanter. Forfatteren sier at avvikene fra 60° kom av “(…) visse regionale særegenheter” (I: 331). Tabellen (I: 333-34) viser at sperrebindene har ulike vinkler som stort sett er spissere enn 60°. Betyr “visse regionale særegenheter” bare unøyaktighet? Høyst sannsynlig ble sperrebindene verken planlagt eller utført med vinkler. Dersom lengdene på sperrene, spennvidden og trekantenes indre høyder derimot ble designet ved stedegne valgte forhold, ville det gi likebente trekanter med ulike vinkler.

I kapitlet Forskningshistorie (I: 65-101) deler Storsletten opp litteraturen i tre perioder: En pionérperiode frem til 1900, en mellomperiode frem til 1950 og vår egen tid. Han viser at det særlig er stilt tre spørsmål: hvorvidt stavkirkenes sperrebind var import eller en hjemlig utvikling, hva som var sammenhengen mellom stav- og murkirkenes sperrebind, og drøfting av en banal analogi mellom stavkirkenes tak og vikingskipene. Han finner at det har vært færre undersøkelser av takkonstruksjoner enn av andre deler av bygningene, noe som gir avhandlingen relevans.

Under Mål og problemstillinger (I: 12-22), blir hele fire hovedmål for undersøkelsen formulert. Tre av dem er sammenstilling og typologisering av materialet. Det første og det andre hovedmålet skal: “(…) ordne takkverkene fra perioden 1100-1350 i visse typer som er bestemt i tid og rom - omtrent på samme måte som sammenhengen i de biologiske systemene” (I: 14, 16; 102-314). Som tredje hovedmål vil Storsletten gruppere “(…) på tvers av de ulike typer takkonstruksjoner og på tvers av skillet mellom stavkirker og murkirker” (I: 19; 315-354). Dietrichson grupperer de treskipete kirkene etter om de har 4, 8, 12 eller flere staver, de enskipete etter om de er med eller uten midtstav, i tillegg til korskirkene. Typologisering er et subjektivt rydderedskap: for å vise en idealtype som referanse blir en del trekk fremhevet, mens man ser bort fra trekk som virker forstyrrende og tilfeldige; en idealtype har aldri eksistert. Slik gruppering av egenskaper gir i seg selv ikke ny kunnskap, men kan være et skritt på veien til å formulere spørsmål og hypotese. Forfatteren kunne ha drøftet om Dietrichsons gruppering av kirker ut fra antall staver også er metodisk relevant for gruppering av sperrebindene. Alternativt kunne han ha synliggjort ulike løsninger på sperrer i enskipete kirker for å få et materiale som ikke i utgangspunktet var geografisk definert.

De antatte Kjerneområder og utbredelsesområder for typene blir beskrevet og vist på bortimot 30 kart. På kartet over stolpekirker (I: 411) stemmer ikke de nummererte symbolene og det er bare markert 12 av de mer enn 30 kjente spor etter kirker i Norge. I kapitlet Teoribakgrunn sier Storsletten: “I beskrivelsen av de ulike takkonstruksjoner inngår dessuten vurderinger av geometriske og statiske sider ved de aktuelle konstruksjonene (…) Både geometri og statikk er vel tilpasset en kvantitativ tilnærming til det aktuelle materialet, men ingen av delene spiller noen sentral rolle i avhandlingen” (I: 25). Til dette er å si at forfatteren har drøftet og gjengitt i hvert fall åtte helsides plansjer av statiske krefter i sperrebind, laget av N. I. Bovim. Dessuten er jo takvinkler beskrevet og drøftet for alle kirkene. Opplysningene om geometri og statikk spiller derfor uten tvil en sentral rolle i avhandlingens systematisering, argumentasjon og derved konklusjon.

Det fjerde hovedmålet er “(…) et forsøk på å si noe om den konstruktive - og i noen grad formale - opprinnelsen til de aktuelle takverk med takstoler” (I: 19). Men: “ Helt tilbake er det ikke mulig å nå, og det er heller ikke noe mål” (I: 356). Siden “ helt tilbake” ikke blir tidfestet, blir det også uklart hva “opprinnelse” innebærer. Man vet ikke når de første sten- og stavkirker eller de siste stolpekirkene ble reist i Norge. Begrepene stolpe- og stavkirke har blitt brukt for å skille to løsninger på den nedre konstruksjonen i trekirker, jordgravde stolper og staver på fundament. De er to av flere mulige byggemåter og ikke to stadier i en konstruktiv utvikling som kan føres tilbake til én abstrakt urtype.

Storsletten søker sine svar i en omfattende katalog med beskrivelser av kjente sperrebind (II: 1-279). Først blir stavkirkene drøftet (I: 355-415), deretter stenkirkene (I: 416-437). I kapitlet Primitive takkonstruksjoner (I: 358-372) blir ulike bygningsformer beskrevet og begrepet (et) relikt blir dannet: “En konstruktiv relikt er noe som synes å være en rest av en tidligere konstruksjon som inngår i en ny sammenheng”. Og like ubestemt: “(…) også en vid geografisk bruk av visse tekniske løsninger (kan) tolkes som uttrykk for en svært lang forhistorie.” (I: 382). Som relikter velger forfatteren sammenføyning mellom svill og stavlegje i hjørnestavene, dobbel stavlegje, bete, styrebjelke og skråstøtte, knær mellom takstolene, gavlenes undersperrer, nedfelte åser i sperrene, saksesperrer, innfelt stav mellom stavlegjen og mønet og sammenfall mellom takstol og mellomstav i det hevete midtrommet (I: 379). Siden de valgte reliktene gir et nesten komplett takverk, er det uklart om hvilken “ny sammenheng” det her er snakk om. Et subjektivt valgt begrep som relikt kan nok være et hendig redskap for å rydde i bygningsdelenes relative historie, men her forutsettes noe som etterpå skal bevises.

I kapitlet Læring sies om overføring av håndbåren kunnskap: “Hvordan stolpekirkenes takkonstruksjoner har vært utformet er uvisst. Med tanke på den stabilitet som læringsprosessen ellers synes å gi til tradisjonelle konstruksjoner, er det nærliggende å slutte at takkonstruksjonene i stolpekirkene i hovedsak har vært som i de senere stavkirker i det samme området” (I: 379). Forfatteren bruker her en antagelse om formkonservatisme til generelt å begrunne at stolpekirkenes sperrebind var lik senere kirkers, noe som tilsynelatende også er bekreftet av begrepet relikt. Dette gir en sirkulær konklusjon basert på to antagelser: Siden byggetradisjonen var konservativ og elementer fra stolpekirkenes sperrebind ble gjenbrukt, må elementer i sten- og stavkirkene som ser gamle ut (relikter), skrive seg fra stolpekirker i samme område. Storsletten velger relikter fra stenkirkene i Skoger, Rygge og Hvaler kirker og stavkirkene i Grinaker og Tuft for grafisk å rekonstruere takverket på Maria-stolpekirken i Oslo (II: 288). Med støtte i den underliggende sirkelkonklusjonen blir rekonstruksjonen nødvendigvis hypotetisk, den kan verken falsifiseres eller verifiseres. Derfor burde det i det minste vært lagt frem og drøftet flere mulige forslag til løsning for takverket i kirken.

Avhandlingens hovedoverskrifter er Om klassifisering , Om grupperingene og Om å slutte bakover , et av hovedmålene er å gjøre et forsøk på å si noe om . Om har også betydningen ‘omkring’ og blir sammen med det udefinerte “opprinnelse” for upresist når hensikten er å formulere premisser og problemstillinger i et forskningsprosjekt. Forfatteren bruker ofte forbehold som relativt, tilsynelatende og visstnok , og unnlater ved det å ta stilling til hva det han beskriver betyr og hvorfor. Han henviser til biologi for sin teori og metode, men forklarer ikke hvordan biologisk vekst kan ses som analogi til kirkebygging, han burde i stedet brukt sin meget omfattende og autoritative, bygningsfaglige erfaring. Nyere kirkeforskning som drøfter reelle og fiktive forbilder, kirkenes bruk, økonomi og sosial setting kunne ha støttet argumentasjonen flere steder. En rekke detaljer av ulik viktighet gjentas, noe som gjør teksten uoversiktlig og vanskelig å trenge inn i. Trykkfeil, manglende ord, blinde henvisninger og upresise setninger, som må utgå i denne anmeldelsen, burde vært funnet og korrigert. De 758 sidene kunne vært skåret ned til det halve, og saks- og personindekser ville vært til hjelp for leseren. Bruk av et metodisk apparat som her er foreslått ville kunnet synliggjøre for forfatteren at de formulerte problemstillingene neppe er empirisk forskbare. I forhold til konklusjonens tyngde er både registrering og typologisering overdokumentert, noe som viser at innsamling og systematisering av empiriske data ikke i seg selv fører til relevante problemstillinger. Dokumentasjon og typologisering fremstår mer som mål enn som middel, slik tre av de fire hovedmålene utsier.

Sammenfattende mener anmelderen at avhandlingens konklusjon ikke kan sies å være et vesentlig bidrag til ny kunnskap av allmenn interesse om takverkenes opprinnelse. Men, som allerede understreket, vil de mange informative tegningene og de svært omfattende beskrivelsene bli et viktig og nyttig underlagsmateriale for videre undersøkelser av takverkene i kirkene fra middelalderen i Norge, om de blir utgitt i en redigert versjon.